Advent 2018- luke 14

I dag kan eg rapportera om nok ein innhaldsrik dag. Før klokka tolv på føremiddagen vart det dansa både afgansk og syrisk folkedans. Leif hadde invitert heim den eine klassen sin med ungdomar som har vore så kort tid i Norge at dei har rett på tilpassa norskopplæring, på føremiddagsvisitt i ein norsk heim, (vår) og med servering av peparkaker og clementiner. Sidan fredag er den dagen der eg disponerer tida sjølv, så var eg invitert til å vera saman med dei. Det var ei veldig trivelig oppleving.

Dagens opplæring i norsk julekultur var Alf Prøysen si vise om julefeiring hos firbeinte dyr med lange halar. Eg veit ikkje om songen var vald fordi han truleg er lite religiøst anstøteleg, men det viste seg å vera mange vanskelege ord og raskt tempo i rytmen. Eg måtte dramatisera litt for å få dei til å forstå orda, men dei klarte nesten å læra seg orda. Det var ein versjon litt utanom det vanlege når ungdomar frå Afganistan, Syria, Thailand og Romania sat i sofaar og lenestolar og song «Heisan og hopsan og fallerallera, på jolekvelden da skal alle sammen være glad… Det var omtrent så langt me kom tekstmessig… Dei var meir på heimebane når dei fekk lasta ned musikk på spotify og youtube og spontant demonstrera folkedans frå heimlandet.

Etterpå var det meir besøk av gilde folk i stova. Eg hadde invitert Torhild til lunsj, eggerøre, røykelaks, avokado og reker, og ikkje lenge etter henne ankom gullungen som er her på overnatting til i morgon. Ho har vore ei solstråle heile ettermiddagen, og i femtida tok eg henne ut for å trilla vogn i det fine klare vinterveret. Det har blitt så fint nede i sentrum, det var jo heilt mørkt i femtida, men det er masse julelys både på butikkar, i uterom og på og rundt bolighus. Med den fine parken ved Kongo, det oppgraderte torget med juletre og skøytebane, så er det slik at eg nesten litt stolt kan invitera med meg gjester og fortelja at «Slik har me det her.» Det er utruleg koseleg å få meir liv i sentrum slik at ein ikkje må på kjøpesenteret for i det heile tatt å finna nokon ein kan slå av ein prat med.

Turen vart litt lenger enn eg hadde trudd, og sjølv om eg prøvde etter beste evne å forhindr det, så sovna ho dei siste ti minutta. Eg var litt engsteleg for at nå var legging og nattesøvn spolert for veslejenta, men då eg fekk vekt henne var ho like blid. Ho pratar i eitt sett sjølv om det ikkje er så lett å forstå kva ho har lyst til å seia, men ho ser ut til å la seg oppmuntra av å ha ein samtalepartner. Ho smilte og lo og «song», det vil i dette tilfelle seia å gjera eit par av bevegelsane til Lille Petter Edderkopp for å få meg til å synga. Etterpå krabba ho glad og fornøgd ut på badet til kveldsstellet og la seg med eit smil utan å kny. Eg kan ikkje hugsa at det var sååå lett å leggja ungar for 25- 32 år sidan. Eg og ho har vore aleine heime i kveld, så det vart litt fjernsyn og hekling på ei julegavedokke.

Nå må eg leggja meg, for det kan fort bli ei kort natt… Barnebarn er gildt…

Heidi