Ja, ja kjære barn, har du noe ull?

Eg trur eg må ha nemnd det før, men det å ha eit bittelite menneske i ferd med å erobra talekunsten på fanget i nærleiken eller i tankane, er stort.

Heilt sidan eg las «Det musiske mennesket» av Jon-Roar Bjørkvold, og var på fleire foredrag med den same mannen, har eg vore djupt fascinert over barn si spontant musiske tilnærming til livet. Han gjorde meg merksam på noko eg hadde observert utan heilt å vera det bevisst, korleis barn som ein del av utviklinga si leikar seg med songar dei kan og lagar nye tekstar til melodiar dei har lært. Det er fascinerande at dette er noko nesten alle barn gjer, akkurat som alle barn skriblar fram og tilbake før dei rablar runde krusedullar og så teiknar hodefotingar, og akkurat som barn i heile verda bablar dei same lydane før dei snakkar ma-ma, da-da og så vidare. Det triste er at veldig mange av oss sluttar å teikna og sluttar å laga songtekstar og melodiar etter kvart som me utviklar oss og blir sjølvkritiske.

Den vesle eg observerer tettast, har stor glede av å synga. Ho syng heile dagane, når ho har lagt seg, når ho nettopp har vakna og ventar på å bli henta i senga, og når ho blir køyrd i vogna. Ho kan mange vers på mange songar, men treng ofte hjelp undervegs. Slett ikkje alle songane ser ut til å vera meiningsberande for henne, det er vel symptomatisk at første linja i ein av yndlingssongane ofte blir sunge slik: «Ja, ja kjære barn, har du noe ull?»

I sommar opplevde eg for første gongen at ho på Bjørkvoldsk vis forandra på ein tekst ho kunne. Ho sat i vogna og me var ute og gjekk tur langs ein landeveg i Danmark. Plutseleg song ho om seg sjølv på ein melodi ho kunne: «… sover, … sover, vooooognen sin». Eg tenkte at det måtte nokon ha sunge for henne før, og improviserte vidare med henne: «… søve i vognå, … søve i vognå, … søve, … søve oppi vognå si.» Ho var med på leiken og song vidare saman med meg. Eg tenkte det måtte vera noko andre hadde sunge med henne på trilletur, men ingen kunne hugsa at dei hadde gjort det.

Før ho var gammal nok til å seia nesten noko som helst, sat ho i den høge stolen sin i lag med mamma, pappa, mormor, morfar, oldemor og oldefar.
Ho hadde nettopp begynt i barnehagen. Ho klappa hendene sine på hodet
gong etter gong og smilte forventningsfullt. Ein av oss kom på at det kanskje var ein song i barnehagen ho gjorde bevegelsane til. Mamma foreslo «Hode, skulder kne og tå,» og «Oldemor foreslo «Min hatt den har tre kanter». Ho smilte av familiekorets musikalsk sett litt vaklande framføringar, men først då me prøvde oss med «Lille Petter edderkopp» lo ho høgt og fulgte ivrig bevegelsane om at «Så begynte det å regne, og Petter ned han datt». Ved ein kvar anledning i vekene som fulgte fekk ho folk med på å synga «Lille Petter edderkopp» kvar gong ho klappa seg på hodet. For henne må det ha vore ei sterk bekrefting av kommunikasjon og å nå fram til nokon med noko ho ville fortelja.

I går då eg fekk gleda av å vera i lag med henne song ho både «Oscar (hunden) sier, voff, voff, voff, voff, voff gjennom hele byen», og «Babbine på bussen sier mamma min, mamma min, mamma min…» Det kan jo tenkjast at nokon har sunge dette med henne før, men det virkar som spontan barnesong. Som mormor med bittelitt meir avstand enn eg hadde til mine eigne fire barn som delvis var små samtidig, så frydar eg meg endå meir over det mirakuløse med ungar si spontane utvikling. Eg tenkjer: er dei verkeleg så små når dei begynner med dette? Det kan godt vera at ein eller fleire av dei gjorde akkurat det same på same alder, eg har bare gløymt det.
Eg skreiv ned eldsteguten sine filosofiske betraktningar og eldstejenta sine dikt og eventyr, men då var dei eit par år eldre. Med dei to yngste som nesten var tvillingar utan å vera det, vart det lite tid til å skriva ned.

Så dette er litt for å hugsa for framtida korleis det var å oppleva. Tanken slår meg at det kan virka som snikskryt av mitt fremmelege barnebarn, og slikt har me jo fått læra at ein ikkje skal driva på med. Eg må derfor leggja til at eg slett ikkje trur ho er den einaste ungen i verda som gjer desse tinga, det er bare det at nå har eg tid til å leggja merke til det. Eg ser ho er relativt tidleg med å snakka, og det er kanskje ikkje så rart etter å ha levd i hus med fire tilgjengelege vaksne som alle er glad i å prata.

Det er så fint å vera mormor og det er så fint å få lov til å observera. Leve dei musiske elementa i menneskelivet, dei gjer livet fargerikt. Nå skal eg sjå om eg får til å skriva ein julesong nokon har ønska seg… Det er lov å vera musisk sjølv om me er vaksne og sjølvkritiske. Saman med barn syng eg av full hals, og skulle ønska at eg hadde litt meir talent kombinert med songgleda.

Heidi