Gå til innhald

Luke 3 -2019

desember 3, 2019

Dei tusen kråkene som samlar seg kvar dag i skumringa i trea utanfor arbeidsplassen min tek til vengene kvar dag i morgongryet. Dei er med i motivkrinsen i den nye diktboka mi. Det er utruleg fascinerande kor gode dei er på å vera flokk.

Eg trur det å vera flokk er noko me menneske burde satsa meir på. Det blir så slitsamt å vera menneske om det det heile dreier seg om er å albua seg sjølv fram, prestera og få prestisje. For meg gir det så mykje meir meining og glede å tenkja seg at me er mange som skal kjempa skulder ved skulder og gjera kvarandre gode. Det er herleg befriande å tenkja at eg er med i det store spelet der eg skal få leggja ned dei puslespelbitane eg tilfeldigvis har fått tildelt. Dersom eg gjer akkurat det, og dei andre kjem med sine biter kan me skapa noko fint saman som alle kan gleda seg over.

Dagen i dag begynte som gode dagar gjer med kaffi, frokostgraut, tende lys sterk kaffi og litt høgtlesing. Etterpå var eg klar til å sykla i pøsregn til kyrkja med sykkeltaskene fulle av det eg antok eg kom til å trenga i løpet av dagen. Så var det øving med vismenn, tenarar og kamel og ein ung musikar på eufonium som hadde laga ein passande kongefanfare i lag med far sin. Det er så spennande å skapa i lag med andre, i dette tilfellet ein gjeng sjuandeklassingar. Visst er fallhøgda stor, det meste kan gå gale, men prosessen er viktig den og.

Tysdag er den lange arbeidsdagen min med møter på jobb etter skuletid og så nesten direkte på neste jobb i kulturskulen. Pausen med kulturskulekolleger er eit av tysdagshøgdepunkta. Så er det to timar skriving med ei gruppe skrivande jenter frå tolv til nitten år. Eg er ofte veldig sliten når eg går opp trappene med alt me treng til skriveøkta, men det å vera i lag med jentene gir ny energi. Eg skriv i lag med dei og dei to timane forsvinn i rekordfart. Når sommaren nærmar seg gir me ut ei bok med tekster me har laga i løpet av skuleåret. Kulturskule er ein veldig fin form for skule viss eg ikkje skulle jobba i grunnskulen ser eg ikkje vekk i frå at eg ville hatt heile jobben min der. Det kreative og skapande aspektet har slik eg ser det blitt alt for nedprioriert i norsk skule dei siste ti- femten åra, men heldigvis anar eg ei kursendring med dei nye læreplanane.

Når eg nemnde orde høgtlesing om morgonen kan det vera nokon heva augnebryna og lurde på kva eit B-menneske som meg fekk tid til å lesa høgt på den tida av døgnet. Svaret akkurat nå er boka «Veven» av den svenske pesjonerte biskopen Martin Lönnebo. Me har lese ho fleire gonger før, men ho gir like mykje meining og ettertanke kvar gong. Han snakkar stillfarande og klokt om livet utan å ty til enkle løysingar. For meg fungerer boka på den måten undertittelen «Den store treningsboken for sjelen» indikerer.

Lausrivne sitat er ikkje alltid det som gir best inntrykk av ei klok bok, men eg avrundar likevel med akkurat det. kapittelet i dag heiter Mysteriet er intet problem, og tek for seg både mysteriet mennesket, mysteriet Gud og mysteriet livet. Kapittelet begynner med desse setningene:

Pust ut uroen
Pust inn ydmykheten
Les så langsomt

Og kapittelet sluttar med setningene:

Du ser Gud bedre med hendene dine enn med øynene. Si til deg selv hver morgen: Gjør det lille du kan. Mer kan du aldri gjøre, mindre bør du aldri gjøre. (Martin Lönnebo)

Nå skal eg og slutta for i dag. I morgon blir det ein spennande dag. Kanskje eg møter nokre av de som les dette på biblioteket klokka sju?

Heidi

From → Uncategorized

Kommenter innlegget

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: