Kjære mi tid

Kjære mi tid

hende det at dei vaksne sa

når noko floka seg til.

Nå seier eg dei same orda

ømt og halvhøgt for meg sjølv,

med takk i undertonane

fordi eg plutseleg ser kor fine dei er.

Eg ser at du er her

seier eg til tida.

Du og eg har gått arm i arm

i motvind, medvind og motbakkar.

Me har vandra saman langs endelause strender,

vore nær kvarandre i menneskemøte

og tårevåte avskjedar,

me har vore saman i barnefødslar

på ferieturar og hos tannlegen.

Trufast har du vore her,

og fare mildt med meg

sjølv om du har sett spor og merke etter deg.

Du har opna dørene til det me kallar livet og lete meg gå inn for å vera der.

Du har dekka bord for meg

og for alle dei andre

som nesten har gløymt å hugsa

at du er ein gjest

som ein gong skal forlata oss

på ein haldeplass me bare har høyrt om

og gje deg i veg vidare utan oss.

Så kjære mi tid,

kviskrar eg mildt

med eit streif av skjelving i stemmen,

me er framleis saman du og eg,

la oss bruka kvarandre

med respekt og varsemd.

Heidi