Hestablomma og sauablomma

Desse gule vibrerande barndomsleikene
med små gule soler til å knipsa rett i fjeset på kvarandre,
eller lengst mogleg vekk viss du hadde god teknikk
og kanskje dei aller sterkaste fingrane.
Små gule skjermar me kunne teikna med
laga fine felt av solgul farge
på glatte varme fjøler og på ruglete kalde steinar.
Glødande blomsterkransar kring bustete barnehår,
me stod der som dei finaste prinsesser som tenkjast kunne.
Alle dei lysande kulerunde bukettane
i sveitte eller iskalde barnehender,
inn bar me dei,
som kostbare brurebukettar
inn til mjølkeglas me henta i skapet
og fylde med vatn til dei tørste blomane,
eller gav dei med det same me kom inn
til mødrene våre
som stod der og smilte, med forkle
og med sjiffongplagg rundt hårrullane,
dersom det framleis var føremiddag.
Lett anstrengte smil kan henda,
dei var ikkje alltid begeistra
for dei små svarte ringane
i stadig mye mønster på lyse anorakkar
eller andre nyinnkjøpte vårklede.
Alle formaningane, me gløymde dei straks
og sat der i djup konsentrasjon
med tungespissen i munnvikene
medan me laga uendeleg lange lenker,
finare enn dei av glanspapir til jul,
sterke og fine heilt utan lim eller kveitemjølsklister.
Me bar dei som smykke av vår kring halsen,
eller la dei på bakken
for å sjå kven som hadde laga den lengste.
I vårer med ekstra god vekst
kunne me lenka dei heile saman
kring hus og garasjar,
og heile kroppen vår sitra av glede,
av forløyst skaparkraft.
I bøtter fulle av lunka vatn
skapte dei seg sjølv
med minimal hjelp
av små menneskehender
til fine samankrølla kunstverk,
som utskjeringar på arkadesøyler
me kanskje endå aldri hadde sett bilete av
i bøker frå land me mest ikkje visste fantest.
Musikkinstrument laga me oss og,
me klemde den tjukkaste enden av stilken
flat og musikalsk
før me spelte knirkande trompet-tonar
eller vibrerande fløytemusikk
mot den høge klare vårhimmelen.
Dei inntørka gule kronblada
fekk farge som vaksen tobakk,
me kunne trekkja dei ut av det kvite,
og øva oss på å pakka dei fint inn
i taggete blad som lange stavar av fylt lakris
eller hjelpelaust tjukke små sigarettar.
Til slutt stod dei der som runde kvite ballar,
fulle av kvite dunete stjerner.
Med pust sterkare enn nordavinden pusta me dei ut
ut over tjelver og grønkande plenar
og såg kor fine dei var,
dei små fallskjermane når vinden overtok dei
og bar dei med seg halvvegs inn i æva.
Me stod der med ein liten lysegrøn ruglete hodebotn
med taggete små stjerner rundt kanten,
og kjende gropene av ferdigblomstra blomst
mot forvitne små fingertuppar.
Me kasta dei oppbrukte frå oss
og plukka kaninblokkene,
dei taggete mørkegrøne blada i store mengder
til folk me kjende som hadde kaninar i bur.
Me stod der og småfraus,
for luene hadde me kasta av oss for lenge sidan,
og kanskje hadde me lurt oss ut litt for tynnkledde.
Likevel kjende me det
frå ein plass under fotsolane i dei nye låge skoa
og heilt opp til hårfestet der vinden tok tak,
at ute var det vår og nesten sommar.

Heidi