Var det ikkje deg eg såg?

Og aldri var du vakrare. Av og til lurer eg på kor flinke me er til å sjå einannan. Me navigerer rundt mellom tusenvis av ansikt og kroppar, men har ofte ikkje tid til å stansa opp og sjå.

På fredagskvelden hadde me den årlege garasjefesten heime hos sjefen min. Ho og mannen innreiar garasjen med gardinlengder langs veggene, langbord og levande lys.

Denne gongen regna det. Det silregna store deler av kvelden, og når det var på tide å trekkja ut av garasjen sat me tett saman under eit stort markisetak. Der under var det varmelampar og utepeis. Store deler av kvelden sat eg på ei trapp, tett, tett saman med andre og med eit felles teppe rundt flest mogleg av oss. Det var fint. Orda la seg som ei sky rundt oss og låtten steig mot himmelen.

I morgon kjem elevane. Me er klare nå, trur eg.

Heidi