
Eg må skunda meg å posta biletet av ein lukkeleg strandmops, for i dag har vêret vore over all forventning. Me har hatt sol over tjue grader heile dagen, men i dag har dei meld verskifte med regn og torever. Akkurat då eg skreiv dette begynte Tora å rulla, regnet vart skrudd på og dei to første lyna har blinke. Eg må viss plukka med meg sandalar og handkle og koma meg inn… Akkurat nå kjennest regnet ganske deilig og svalt.
Og så brakar det skikkeleg laus med fleire lyn på same tida. Eg prøvde å fotografera, men fekk det ikkje til.
Men så mørkt vart det på få minutt då uveret plutseleg kom. Eigentleg er det litt koseleg med torever så lenge ein er trygt inne i huset og kan kikka ut…
Heldigvis så rakk me å fullføra grillinga før verda vart mørk og våt. Huset me leier har ein stor flott uteplass med to grillar, tre bord, fleire solsenger, dissestativ og sandkasse. Landskapet her er spesielt. Me er i ein stor skog der det ligg mange sommarhus, samtidig er me i eit slags strandlanskap med marehalm og sandkuler, med nyperosekratt, krekling og mikkelsbær. Eg og Leif tok med oss Oscar og gjekk ein tur i føremiddag. Etter å ha gått i ca eit kvarter kom me ned til havet der me kunne gå eit stykke på ei smal sandstripe. Han hadde med seg kamera, og eg trur han tok nokre fine bilete, men dei er ikkje gjort klare til mitt bruk endå. Det er veldig vakkert her.
På butikken i dag fann eg nokre små kartongar med påskrifta » Lag din egen soft -ice.» Det fekk eg lyst til å prøva på. Innhaldet var litt vaniljesausaktig, og skulle piskast til krem. Det tok litt tid sidan eg ikkje fann miksar, og måtte piskast for hand.
Så skulle det frysast i tre og ein halv time, tinast i tre minutt og piskast opp igjen. Resultatet blei ganske godt. Eg har ikkje sett slike kartongar i Norge, og det er kanskje like godt, for freistinga kunne lett blitt stor.
Ingrid ville kjøpa seg garn på superbrugsen for å strikken seg opp litt før karrieren som lærar i kunst og handverk. Ei dansk dame kom bort til henne og sa noko på tysk. Ingrid smilte og svarte at ho snakka norsk. » Norsk?» spurde dama. » Eh do you speak English?» Då Ingrid bekrefta det, forklarde ho på litt stotrande engelsk at det var ein fin strikkebutikk litt lenger nede i gata. «Eh, where in Norway do you come from?» Då me for lettvintheits skuld svara » Not far from Stavanger,» fortalde ho oss begeistra at der hadde ho vore innom med båt på veg til Bergen. Ho leita veldig etter dei engelske orda, og då ho oversette samtalen til dottera hadde me ingen som helst problem med å forstå alt ho sa. Kva er denne merkelege greia med at danskar stadig vekk insistere på å kommunisera på engelsk? Det må vera fordi dei ikkje forstår norsk, og det er litt merkeleg sidan me forstår dansk nesten heil utan problem.
I ettermiddag var me på stranda og bada. Det var ei veldig brei strand der folk kjørte bilane sine på sjølve sandstranda nesten heilt ned til havkanten. Me kunne ikkje teknikken, og vart sitjande fast med bilen i våt laussand. Odd Christian og eg som var passasjerar, fekk hjelp til dyttinga av ein hjelpsom danske, og så ordna det seg. Sjøen hadde god temperatur, sikkert atten grader. Eg hugsa plutseleg kor kjekt det er å bada, og hadde nesten ikkje lyst til å gå på land att. Det ser veldig fint ut å sykla her på Rømø. Kanskje me leiger syklar. Avstandene er litt for lange når ein går til fots, men med sykkel ville ein nådd ganske langt.
Naturen her er kjempefin. I går kveld kjørte eg og jentene ein tur på øya for å leita etter ein open butikk. Plutseleg sprang det ein rev over veien. Han vart ståande på eit jorde og kikka på oss. Eg prøvde å finna fram mobilen i full fart for å fotografera, men før eg kom så langt tok han beina fatt og forsvann like brått som han kom. Eg blir kjempefascinert kvar gong eg møter ville dyr heilt plutseleg ute i naturen.
Heidi
Eg koser meg i den danske sommarsola med å skriva endå ei sommarvise. Av ein eller annan grunn kan eg høyra Lars Lillo Stenberg syngja ho for meg, men den varianten forblir vel i fantasien min, er eg redd…
1.
Me tenkte ganske lenge på den sommaren som kom
og opna oss for alt me ikkje veit,
som lærde oss om slikt me enno ikkje heilt forstår,
før jord og hav og himmel blir til eitt.
2.
Ja, på den tida fantest bare sommarvind og sol,
og grashopper som spelte som besatt
om sommar, heilt til sola sokk i havet og forsvann,
og livet vart til fjørlett sommarnatta.
3.
For pakka inn i fuglesong og nyperoseslør,
og blåklokker og kløvereng og sand,
så kjende me at sommar var den bølgja som me trong,
som løfta oss og bar oss trygt mot land.
4. Vers med alternativ melodi/ refreng
For barføtte med håret fullt av salt og sand,
så såg me livet fødast heilt på ny.
Slik levde me på jordbær og på sommarregn,
og ei og anna makrellsky.
Heidi
Eg kan ikkje dy meg for å koma med ei bokanbefaling og før eg gir meg i kveld. Boka over blir kategorisert som ungdomsbok, men eg meiner det er ei bok folk i alle aldrar kan lesa med stort utbytte. August er fødd med eit svært sjeldant syndrom som gjer at han er fødd med eit svært deformert ansikt, som best kan samanliknast med eit ansikt som er veldig øydelagdmav brannskader. Han opplever at andre barn kan reagera med redsel og avsky når dei ser han.
Fram til nå har August fått heimeundervisning, både for å beskytte han og fordi han har gjennomgått ei lang rekkje store og kompliserte plastiske operasjonar. Nå er tida komen for å begynna på skulen. I tillegg til alt det andre som er vanskeleg, opplever August at det finnest vaksne som ikkje ynskjer at han skal vera der. Mellom anna er det ei mor som redigerer han ut av klassebiletet fordi ho opplever at han øydelegg estetikken… Eg skal ikkje røpa meir enn at det er ei bok til å bli klokare av.
Heidi
Det et er andre dagen i juli, og livet kjennest som sommarferie. Plutseleg kjennest det bortimot grytidleg å skulle vera ein plass, i mitt tilfelle hos frisøren, klokka ti om morgonen… Men når ein først er der, er det ganske behageleg å bli plassert i ein massasjestol, få servert ein kopp kaffi, og opplysa dei det måtte angå at eg har god tid og ikkje skal rekka noko som helst…
På lørdag kjendest det herleg paradoksalt å drassa ei bok om rydding heim til eit hus med meir enn overfylte bokhyller frå før av… Eg trong noko å setja kaffien på ved benken på verandaen, men då ein kunstig tillata shabbychic krakk kosta tre hundre kroner, kunne eg like godt kjøpa ein heilt ekte nedslitt sak frå den same bruktbutikken som eg kjøpte boka i…
Og faktisk fann eg gode råd der, som å bestemma seg for å begynne å sortera ein stad det trengst, setja alarmklokka på ein time og så bruka den tida på rydding akkurat der til klokka ringer. Så kan ein gjera noko meir lystbetont, og gå laus på ei ny økt når ein er klar. Sidan boka er amerikansk, og ting som kjent ofte er store der, då hadde eg den lukkelege opplevinga av bare å vera ein moderat rotekopp sånn i internasjonal samanhang, slikt liker ein jo å høyra. Eg kunne med rak rygg konstatera at eg ikkje hadde ti tusen kulepenner stabla langs veggen i tome skoøskjer, eller førti kassar med julepynt på badet. Slike bøker får ein av og til til å konkludera med at ein er bortimot normal, og av ein eller annan grunn er det viss det me helst vil vera dei fleste av oss…
Eg har av og til mora meg over at dei fleste av oss går rundt og trur at det er me sjølv som er akkurat passe. Dei fleste andre er for gjerrige, for sløsaktige, for treningsfokuserte, for slakke og så vidare. Dei fleste av oss er i eigne auge relativt velbalanserte, og godt er det.
Etter frisørtimen kjøpte eg med masse jordbær med meg heim, for i juli lever ein lenge på luft og jordbær… I alle fall tek det seg ut å skriva slikt på nettet… Nå har eg kost meg, sagt heilt utan ironi, med å bruka eit par timar på å styrka gamle damaskdukar etter svigermor, slike med sirlig brodert monogram i det eine hjørnet. Ingrid hadde lyst til å låna kvite dukar til ho skal feira 25- årsdagen sin med venninner i morgon. Eg innrømmer at damaskfaktoren på spisebordet vårt er heller låg, så det er kjekt å få brukt dei gamle tinga av og til. Nå hadde eg tenkt å bruka delar av midnattstimen til å vatna blomsterkrukkene på terrassen, men Halvard kan melda at det regnar ute, så då slepp eg det…
I strukturerte periodar av livet mitt, les eg tre kapittel i bibelen kvar dag. Det er interessant å gå på oppdagingsferd i skrifter og forteljingar, eg let meg overraska, sjokkera, sjarmera og oppbygga. Josvas bok er lite oppbyggjeleg, men noko ein bør kjenna til faktisk finst der. Forkynnaren er sjarmerande melankolsk og breva i nytestamentet utfordrande på mange plan. Det står noko om at ein skal kasta brødet sitt på vatnet, og så når tida er morgen skal ein finna det att. Slik er det mellom anna med å skriva tekstar. I går fekk eg i mailboksen ei melding frå ein som hadde funne ein tekst som eg sikkert laga for femten år sidan, og heilt hadde gløymt. Han hadde funne teksten og arrangert han, og ville gjerne registrert han og bruka han. Så kjekt. Så fekk eg ei melding frå Danmark om at nokon hadde omsett ein tekst til dansk og lurte på om dei fekk lov til å bruka han. Det var og ei spennande helsing å få.
Den som er kreativ er alltid på jobb var det ein eller annan som uttalte, det fine med det, meinte vedkomande, var at ein slapp å kjeda seg og slapp å pensjonere seg. Det er då ein oppmuntrande tanke?












































