Gå til innhald

Tysdag i den stille veka

Sunniva sit i sofaen og les til historieprøve. Me har eta frokost saman og snakka om teaterstykket ho har laga. Me har teke i mot Oscar som entusiastisk logrande ser lyst på å vera på overnattingsbesøk hos oss. Det er gost å ha fri og pusta rolegare, samtidig som eg har så frykteleg mykje eg har lyst til å bruka tida mi på. Til nå har me klart å vera sosiale kvar dag, selskap på fredag, kafebesøk på laurdag, kveldsmatgjester på sundag, ettermiddagsgjest i går, kveldsmatgjester i kveld og i morgon skal eg på besøk. Det er så fint å vera saman med folk me er glade i, men ikkje alltid klarer å få tid til å sjå så mykje som me gjerne ville.  Eg har lova meg sjølv å rydda nokre rom og nokre skap, men eg vil så gjerne ha tid til å skriva og, så nå har eg snike meg til ei skikkeleg skriveøkt med katten på plass på skrivebordet. Ein labb på tastaturet og hovudet kvilande i den opne avtaleboka mi med verhåra over fredag den 13. Der har eg faktisk ingen avtalar så vidt eg kan sjå. Eg har masse lause trådar og masse råtekst som eg har tenkt å spinna tekst av. Eg trur eg rett og slett vil leggja ut ein del førsteuktast til dikt her, så veit eg kor eg har dei, og kan la dei mognast litt etterkvart…

 

 

Me står ved porten

skal gråta nokon ut av livet.,

gråta og synga halleluja

for livet som har vore

for livet som skal koma.

Står her i tidsportane

og småfrys,

for visst er det storm i kasta

roleg skjelvande

tålmodig ventande

på nye og komande vegar

slik me alle må vera

når det er livet det handlar om.

***

I året der dei spådde dommedag

ligg katten

og slikkar høgre labben sin

med ru og bleikrosa tunge

ho passar på å koma godt til

mellom klørne,

tek seg ein tenkjepause

og vurderer

å gå over til venstrelabben,

ettertenksomt malande

med halen krølla rundt seg

på ei bunke dikt .

***

 

Ein stad i verda

sit det menn med skjerf

høgtideleg rundt  kafebord

i snøen leitar hestar etter mat

medan myrulla framleis blømer

på sommarmyrer.

I blikket til dørene mine

ser eg håpet om det som skal koma

og ber til Gud om at dei ikkje må bli skuffa.

 

Nokon som framleis er eit barn

skal snart bli vaksen,

og nokre av oss

går med grøne fuglar på skuldrene

og lengtar

mot kvitmalte trehus

med blondegardiner

og broderte dukar på borda.

***

Dei blå stolane står der og ventar

og gatene kjem springande mot oss

med nye tider på urskivene

høgt over fortaua

På talarstolane står det oftast

ein ellar annan og brenn

medan vegvisarar peikar

i forvirra vegkryss

mot stadar

det er alt  for lenge sidan

me har besøkt.

 

Me gret stille

medan me syng halleluja

og bestemmer oss

for å opna oss att

roleg , roleg

mot livet.

***

 

Eg kan ganske tydeleg

hugsa lyse netter i køysenger

hugsa  bleike dagar  med låg sol

då eg var på roleg leit

etter det eg ikkje klarte

å finna ord for,

 

men i dei fleste sine liv

finst det ei lita nonne

som ordlaus ventar

på ein veranda

ute ved havet ein stad

 

og ein liten fugl

som heller vil fly .

***

 

 

Hengekøyer

skulle me hatt fleire av

og kanskje skulle det vore fleire forunt

å få trillingar,

men ein eller annan stad

er livet er fullt av kransekake,

og bak motbakkane lengst ut mot havet

blenkjar med blondedraperier

av sand og skum,

og alltid er det dekka bord ein stad

med levande lys.

med brød og grøne druer.

***

 

Ofte nok

ser du deg forundra omkring,

prøver å finna tida du høyrer heime i

før tida forsvinn att.

 

Så smil heller til meg, bror,

vis meg dette streifet

av liten gut

under det andre smilet ditt.

 

For sjal og varm te

Skal du aldri meir forakta.

 

For det finst alltid

ventande rom.

Rom du skal inn i

i sommarkjole eller sørgedrakt.

 

Og du skal halda deg fast

i alle dine augneblikk

ikkje bare sjå deg tilbake

eller kasta blikket tankelaust framover.

***

 

Med ei tåre inst på tunga

og ei anna festa i svelget

løfter me blikket

og syng halleluja,

me løfter røystene våre

og syng  modig halleluja.

 

For me skal vera sterke,

sterke og modige

om drykken vår smakar salt av sorg

og søtt av liv og lengt.
Så mange dører

skal framleis opnast,

så mange skal venta på oss

i framleis ukjende døropningar.

 

Me skal gå vegen

med fjellstøvlar snørte til føtene

eller barbeinte

på heilag grunn.

 

For over oss er måkane,

er duene,

er ei og anna raudstrupe.

 

Men aldri får du fullt og heilt sjansen

til å gløyma synet

av din eigen nasetipp.

***

 

Så ein dag er tida komen

for å pakka ned alle dei kvite stjernene

og leggja loket på øskja.

 

Tida for plutseleg

å møta ein annan

i spegelen på gangen.

 

I dag har du mista

ein du ville halde fast

for alltid.

 

Du ser sorga veksa

som villvin

mot veggene på huset

de ville ha bygd saman.

 

Ei frysande lita jente

står under treet

og du veit

at du ikkje kan pressa deg på henne.

 

Det er alltid ein katt

som gjerne vil leggja hovudet sitt

mjukt mot leggen din

og mala høgare enn hjarteslaga.

***

 

I dei vinterkalde gatene

sit dei og syng elegiar

mort alle som har øyrer

å høyra med.

 

Det er for mange

som frys på føtene

og nokre har gul verk

som renn ut av hola

i ullsokkane.

 

Kanskje kan du lite gjera,

men du kjenner pulsslaga dine

danna perlekjeder kring halsen.

 

Du veit at du lever

og at det trengst mjuke hender.

 

Kanskje er dei dine.

***

For framleis er tida,

tida for liv og død,

tida for sår som framleis gjer vondt,

for kjærleik som er større enn alt.

 

Tida skal stryka over såra dine

og blåsa på dei med vennleg pust.

 

Du skal sjå dei svarte greinene

laga skuggar på bakken

som liknar på ord og bokstavar.

 

Og framleis

skal du kjenna gleda

over å kjøpa deg ein rosa hatt.

 

Du skal framleis

gå til kyrkja

aleine i mørke kveldstimar

for å tenna lys for dei levande.

***

Plutseleg står det eit barn

aleine på scenen og spelar fiolin.

 

Du set små bleikrosa blomar

i dei himmelblå skålene.

 

I går var dotter di to år,

du fletta det tynne blonde håret hennar

på kvar si side

av ei andlet

med stjerner i begge auga.

 

Men tida er di eiga mor,

og du skal ikkje frykta.

***

Eg veit at dette er fragmentarisk og uferdig, men nå kan det få liggja her ei stund og mognast til liv? Om nokon har lese alt dette, og kjenner at ei eller anna formulering har rørt ved dei, så sei gjerne frå om det. Tilbakemeldingar gjer meg klokare. Om noko skurrar eller ser heilt feil ut, så sei gjerne frå om det og.

Heidi

Livet sett frå sufflørstolen

Ti minutt før forestillinga oppdagar me at ein av myggane her øydelagd. Det er brot i kabelen, og lydmannen informerer oss om at det ikkje blir aktuelt å bruka han. Dei har ingen reservemygg eller estra trådlaus mikrofon å låna oss. Me må altså leggja ein ny slagplan for korleis me fordeler mikrofonane, og det må skje raskt. Me har og nettopp fått informasjon om at ein av lærarane har skada foten og ikkje kan koma, dermed blir det omfordeling av vaksne og. Guten som styrer film og bilete på storskjerm under forestillinga, visar seg og å vera sjuk. Me må lynraskt finna ut av korleis me løyser dette. Av gårsdagens fire forestillingar gjekk tre veldig bra, premieren burde ha vore generalprøven, men på grunn av kort tid og dyr scene hadde me fått minst ei gjennomkjøring for lite. Dei er så flinke desse ungdomane, dei gjer meg kjempestolt.

Nå er salen full av barn og ungdomar som skal på teater, me skal visa stykket vårt for til saman nesten 2000 menneske. Eg ser på klokka og skjønar at nå må eg koma meg ned på stolen min på første rad lynkjapt før stykket tek til. Det er eit stykke fram til scenekanten, men om nokon kjem ut av manus så har eg sjansen til å få blikkontakt med dei og hjelpa dei vidare.

I det orkesteret set i gang med å spela opningsmelodien, og filmen frå ungdomsskulen begynner å rulla på storskjermen, oppdagar eg at eg sit der med manus, men utan veske. Eg får ein fortvila følelse av at handveska mi kanskje står midt på scenen, der eg gjekk i frå ho då problemstillinga om den øydelagde myggen kom opp. Eg ser ho ikkje der oppe som ein del av scenebiletet, så truleg har nokon flytta ho vekk. Problemet er bare at i veska låg lommelykta som eg brukar i manus når det er blackout på scenen. Det er lite å gjera med akkurat det nå, eg får bare håpa at det ikkje blir eit problem.

Med peikefingeren i manus, fylgjer eg konsentrert med i det som foregår på scenen. Nå kjem me snart til det punktet der det var bruk for litt hjelp i går. Nå må eg vera i forkant, slik at eg kan hjelpa dei med eit stikkord det sekundet dei eventuelt treng det. I dag går alt bra. Plutseleg ser eg eit feilplassert bilete på storskjermen. Eg håpar at læraren som skal styra skjermen samtidig med mykje anna, ser det før det blir påfallande, jo der, vart det retta opp, heldigvis. Nå er det eit kritisk mikrofonskifte. Hugsar vedkomande som går av scenen at me er ein mikrofon i manko og at ho må levera mikrofonen frå seg på ein annan måte enn det me har øvd på? Jau då, der kjem nestemann utpå med mikrofonen vakkert i handa. Dansarane kjem utpå og startar på steinaldernummeret sitt. Nå kan eg pusta littegrann ut, for eg veit at dei veit akkurat kva dei skal gjera. Ein av aktørane leiter eit sekund og to etter ein mikrofon som ikkje er der han plar å vera, men dei finn ut av det før det blir synleg.

Filmen frå Egypt kjem heldigvis inn på rett plass, og Pesta med sopelimen er på plass i rett sekund. Noko skjer under Mozartsekvensen. Monitoren til keyboardet virkar ikkje, og der oppe må dei lynraskt improvisera at musikkstykket blir spelt på firhendig flygel utan keyboard. Dansarane i den franske revolusjonen dansar revolusjonen så fint at eg får tårer i augene, og trekkspelet gir så fin stemning i La jour Dávante, som for ein gongs skuld får mala fram den franske revolusjonen saman med dansarane som dansar i lange skjørt og med raud fane.

Nå skulle leiaren for den russiske revolusjonen stå klar i kulissane og koma inn med pelslue og lang frakk i det orkesteret set i gang med Tsjaikovskij. Eg ser han ikkje, og blir redd at han ikkje har nådd kostymeskiftet sitt, eller ikkje har funne mikrofon. Jau, heldigvis, der er han med brød til dei fattige, som kjem inn i lange rekkjer frå venstre scenekant. Eg ser og at han heilt etter oppskrifta har gøymt Brumund Dahl sin propellhatt under kassen han skal stå på. Eg pustar letta ut, og som vanleg kjem han ut med perfekt timing og ropar «Niet» frå kassen sin. Han avsluttar med den russiske setningen han har funne på google, og smell i med på kvasirussisk, før han går ut i teppet att. Eg rekk å tenkja at eg håpar det er minst ein russisktalande person i publikum på ein av forestillingane som kan mora seg over at det faktisk blir snakka russisk på scenen.  Soldatane på slagmarka i Tyskland kjem seg gjennom teksten på Brothers in arms utan å snubla i teksten, og dei let seg ikkje forvirra av at me har forkorta nummeret litt sidan i går. Minst like bra er det at dei avdøde på slagmarka stort sett faktist rakk å koma seg ut på scenen under blackout før det kom eit rungande skyteangrep frå trommene.

Til mi store lette er det nok lys til at eg kan fylgja med i manus, og Michael Jackson med hatten ned i augene syng og dansar seg gjennom Thriller i eit skoddehav frå røykmaskinen, med dansande zombiar rundt seg på alle kantar og eit dystert skumringslandskap på storskjermen. Tvillingtårna kjem opp på veggen med perfekt timing, og det blir sunge så vakkert om New York at eg får frysningar på ryggen. Dei to personane i kvite overlevingsdressar sit klare på stolane sine og blir trilla inn i rett tid. Det var og litt skummelt sidan dei eine av dei to starta dagen med å vera så kvalm at han ikkje visste om han kom til å orka å gå på scenen. Me vaksne har klappa på han, oppmuntra han og medisinert han med ein paracet. Heldigvis ser han kvikkare ut nå, og kastar ikkje opp på scenen. Dei to skodespelarane har hugsa dei små runde tablettane sine, og vel smak på fjernkontrollen, før dei småskumle typane i bandet syng og dansar seg gjennom «Nightmare» med eit lydnivå som får dei eldste i salen til å laga seg improviserte øyreproppar. Etter å ha jobba lenge med denne forestillinga, oppdagar eg til mi overrasking at eg begynnar å få sansen for heavy metal og Avenged Sevenfold. I alle fall elskar eg intensiteten frå femten-sekstenåringane på scenen. Lyden på mikrofonen til den mekanisklydande stemmen frå framtida er ikkje på, men ho tek det roleg og seier ddddd i mikrofonen heilt til det blir oppdaga frå miksepulten. Den eine skodespelaren seier den eine replikken i mellomtida slik at pausen i påvente av lyd ikkje blir påfallande.

Det ender bra i dag og. Inntrengarane frå fortida får beskjed om å snu timeglaset for å bli losa tilbake til si eiga tid. Dei landar trygt i vaktmeistarbua og klarer å knusa det gigantiske timeglaset utan å knusa det, slik at det ligg klart til bruk på neste forestilling. Eg konstaterar fornøgd at teksten på avslutningsnummeret kjem mykje betre fram i dag enn i går, og eg prøver med blikk og handbevegelsar å oppmuntra gjengen på scenen til å visa energi og speleglede. Så kan eg pusta letta ut. Etter intens jobbing i forkant så kan oppgåva mi under forestillingane synast enkel. Eg får sjå alt saman frå orkestarplass, rett nok med eit auge og ein peikefinger i manus. Det er den beste jobben i verda når me først er komne så langt, men nervepirrande så det held. Nå er det over for denne gongen, og me har påskeferien til å koma oss på.

http://www.minskole.no/minskole/tks/pilot.nsf/article/Kor-%E6-me%3F-?opendocument&u=Konsertar%20og%20arrangement

I dag har forresten Sunniva skrive ferdig eit manus som skal framførast i mai om alt går bra. Eg fekk lov til å lesa, og er overraska og stolt over kva ho har fått til.

 

Heidi

La-la-la-la, la-la-la-la, Elmo`s song

Sist sundag lokka Odd Christian meg til å setja meg ned i sofaen midt på blanke dagen for å sjå ein dokumentarfilm med han. Det var noko av det mest hjartevarmande eg har sett på lenge. Filmen handla om dokkeføraren Kevin Clash, som er aller mest kjend for å vera han som gestaltar Elmo i Sesame Street. Elmo er eit særdeles elskeleg raudfarga vesen med eit enkelt og optimistisk livssyn. Han vil alle alt vel. I klippet som eg legg lenke til under kan dei av dykk som vil gå inn og møta både Elmo og Kevin Clash.

Det som gjorde inntrykk på meg var dei utrulege graden av kjærleik, lidenskap og omsorg Kevin Clash hadde for faget sitt og for dokkene han gestalta. Det var så rørande å sjå med kva entusiasme og audmjukheit han utførde jobben sin, og kor stort han syntest det var å kunna leva av å spela med dokker. Det gjorde meg godt å sjå at nokon utøver yrka sine med reine hender og varme hjarte og ikkje bare for å tena mest mogleg pengar på kortast mogleg tid. Verda er rett som det er ein varmare stad enn mange vil ha det til.

Eg har alltid kjend meg tiltrukken av menneske som brenn for ting, av musikarar som forsvinn inn i musikken sin, kunstmalarar som malar om nettene bare fordi dei må, og skodespelarar som utan å blunka øvar på fridagane sine fordi dei så gjerne vil gjera det dei gjer endå betre. Det hender at eg sjølv sit oppe når eg heller burde ha sove fordi eg har så frykteleg mykje meir lyst til å skriva enn til å sova. Heldige er dei av oss som ofte opplever at tida stansar opp fordi me held på med noko som får den mentale klokka vår til å ta ein pause slik at me heilt gløymer av å høyra på den systematiske tikkinga me alltid er utsette for.

I dag har me hatt øvedag i storstova, kulturhuset vårt. Me er i ferd med å stabla på beina den årlege forestillinga for tiandeklassingane i kulturskulen. I år heiter forestillinga «Kor æ me».  Manuset er skrive saman med tre av elevane våre, og dei har send dei tre skuletrøytte tiandeklassingane i hovudrollane ut på ei lang reise i tid og rom. I forestillinga er det mykje musikk, song og dans saman med teater. Lista ligg alltid så høgt at det er mest uuthaldeleg spennande å sjå om det let seg gjera å koma i mål med eit resultat på den korte tida me har til rådigheit, me arrangerer musikk, syr kostyme, korreograferer dansar, skriv manus og er på rekvisittjakt til den store gullmedaljen i månadar og veker og så brakar det laus ein kort periode før me må pakka saman det heilage rommet som blir skapt i all forgjengelegheit på ein teaterscene. Eit av spenningsmomenta var om eg ville klara å laga det gigantiske timeglaset som var ein viktig del av stykket. Eg boblar over av idear, men er vel strengt tatt ingen stor handverkar. Men ideen funka, to tome halvannanliters brusflasker utan etikett mot ein annan, og 18 kilo slipesand slept til heimen fordi vanleg sand ikkje var glatt nok. Min gode venn Stig lot seg sjarmera til å hjelpa meg med samanliming, system for siling av sand og eit elegant trestativ. Ein klarer det meste om ein kjenner folk med varme hjarte og litt meir annlegg for snekring enn det eg sjølv er velsigna med.

Og framleis er det uuthaldeleg spennande å sjå om me nok ein gong vil få sjå eit under, nemleg at stykket reiser seg opp og lever. Det meste kan gå galt, men så lenge me har invitert sikkert bortimot tusen skuleelevar til å koma og sjå, så er det veldig hyggeleg om det rett og slett går bra denne gongen og. Helst skulle eg ha øvd heile natta, men det let seg ikkje gjera. Scenen opnar ikkje att før i morgon tidleg. Nå kjem det to dagar til med intens jobbing, og så blir det jammen påskeferie.

I går jakta eg og Sunniva bokstaveleg talt på solnedgangen. Først var sola ei stor oransjeraud blodappelsin nederst på himmelen, så i løpet av mindre enn eit kvarter var ho omskapt til ein jordbærraud melon. Eg har aldri sett sola så stor og vakker og fargesterk. Me såg ho i fem sekund før ho forsvann og snudde bilen for å finna ho att. Då me kom til havet hadde solnedgangen forsvunne inn i svakt rosafarga skodde. Me forsøkte i alle fall. Kanskje blir det ein ny sjanse i påsken?

Heidi

Pusteøving for i dag:

Pusteøving for i dag:

(Les langsomt og pust rolig)

 

Pust ut uroen

Pust inn vennligheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn tålmodigheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn allkjærligheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn godheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn ydmykheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn gleden.

 

Pust ut uroen.

Pust inn trofastheten.

 

Pust ut uroen.

Pust inn sjelvbeherskelsen

 

Pust ut uroen.

Pust inn freden.

 

Mitt hjerte slår.

Gud er her.

Nå råder stillheten.

 

(Når du ikke finner ord er din pust ei bønn til Gud.)

Inspirert av Martin Lönnebo, og laga til ein av bønestasjonane på gudstenesta me skal ha i kveld.

Heidi

Eg var svært glad i han

Den siste sundagen i februar mista eg ein nevø. Eg var svært glad i han. Eg ville skriva sorga, men orda var ikkje tilgjengelege. Dei vart feil og fattige på innhald same kva eg gjorde med dei.

Dagen etter prøvde eg å skriva sorga ned. Eg legg orda her som eit minne. Det gjer ikkje vondt på same måten lenger. Dagane er blitt kvardagar. Men eg har kjend at djupast sett er sorga ordlaus. Ho er heilt fysisk og gjer vondt i kroppen.

 

 

Sorga

etter deg

ei pute av ordløyse i strupen

ein svart liten fugl bak ribbeina

 

Kvalmen som fyller halsen

eit veksande tomrom rundt hjartet

 

der tonane skjelv

frå strenger i moll

mjuke, men utan stemme

 

for kva skulle ein vel seia

kva skulle kunna bera meining?

 

*

Dei legg seg flate, tårene,

dei vil ikkje ut

og tankane flyt heilt utan lyd

 

Bare dette tomromet

og dirigenten med løfta taktstokk

 

*

Gyngande, susande

duvande voggande

alt me gjorde

og ikkje gjorde

 

Tankane ber oss til døra

ho lukkar seg

med eit høyrbart knepp i låsen

 

*

 

Fløytekoret kjem vel

om ikkje så lenge.

 

Framleis bare

den salte smaken av sorg

heilt øverst i halsen.

 

Kyrie eleison

 

Heidi

 

 

 

 

 

 

Vem er snil?

Det er eit fascinerande prosjekt å sjå ein gjeng førsteklassingar erobra skriftspråket. I sist veke var det spennande med gåter. Nokre av mødrene i klassen legg regelmessig ein lapp med ei gåte eller ein vits på i matpakken til ungane, og så er det stor stas når alle får vera med og gjetta kva som er svaret på gåta. Nokre av jentene ville laga eigne gåtebøker med ei gåte øverst på kvar side, og svaret lenger nede. Dette er den søtaste gåta eg har sett i mitt liv:

 

VEM ER SNIL?

 

MOR

 

Det er mogleg eg balanserer på spissen av teieplikta akkurat nå, men i mitt hjarte er dette stor poesi som må ut til folket. Det er håp for framtida!

 

Heidi

Farvel Morten

Det snødde utanfor togvindauga, og nysnøen la seg kvit over alt det svarte. I den blå skumringstimen vart utsikta send i svart kvitt. Dei svarte nakne trea stod der med sprikande fingrar fulle av kvit, ny og tung snø. Trea kasta skuggar over den kvite jorda og den grå himmelen med det bleike kveldslyset.

Me skulle henta to kransar. Det viste seg å vera snakk om store kransar med laurbær og orkidear, den eine med kvite blomar, den andre med gammelrosa. Ekspeditøren såg forvirra på oss då han skjøna at me hadde tenkt å gå til krematoriet med gravkransane i hendene. Han meinte dei var for store og for tunge og at blomane kunne falla av. Det var snø og glatt på fortauet med svart våt snøsørpe ute på vegen. Me var i fare for å detta eller bli nedsprøyta av svart sølevatn. Kjærasten min fekk haik med Oddvar og Ingrid sin tosetars varebil, og insisterte på å hoppa baki varedelen av bilen i den mørke dressen sin for å sitja der saman med to kransar.

Krematoriet er vakkert pynta. Det er blomar overalt og avdøde smiler med glimt i auget frå eit innramma bilete på eit bord med levande lys. Me blir tekne i mot med varme klemmar, og sorga dirrar under det høge taket. Me blir til ein einaste sørgande organisme og held oss fast i kvarandre. Så kjem musikken og stryk varleg over gråten. Tonane kjem frå cello og trompet. «Panis angelicus», og «Gjev meg handa mi ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand». Presten kjem med dei kloke orda, dei varme orda, dei trøystande orda; at me må takka for det som har vore av liv og glede. Takka for fylgjet og alle gode stunder sjølv om det er meiningslaust at nokon skal døy når dei bare er tretti år. Me kjenner at me let oss løfta og at me finn trøyst i å få stå saman om eit siste farvel.

Det er godt å synga, og plutseleg blir songane heilt rette. «Kjærlighet fra Gud,» «Ikke en spurv til jorden» og «Amazing grace».

Through many dangers, toils and snares
I have already come;
«Tis Grace that brought me safe thus far
and Grace will lead me home.

 

La oss ta i mot livet med opne hender så lenge livet kjem, og la oss vera der for kvarandre.

Herren velsigne oss og bevare oss.

Heidi

 

Ord mot natt og tidleg vår

Dagane er viktige og dei krev oss, som Halvdan Sivertsen skriv i kjærlighetsvisa si. Denne veka har vore full av tankar og gjeremål, og plutseleg bikka kalenderen over frå skotårsdag til vår. Brått var vårsola her, og lukkelege vinterbarn, som har budd i heildekkjande regnklede og parkdressar med ullgensar og stillongs under, fekk plutseleg lov av oss vaksne å gå ut til uteleik med bare jakke og sko som ungane uttrykkjer det. Me vaksne gløymde reint å ta dei inn att til skriving og matematikk. Det var forunderleg deilig å kunna stå i ro i meir enn to minutt på same flekken utan å frysa, til og med utan luer, vottar, regntøy og boblebukser. Me har ikkje vore bortskjemde med sol denne vintaren, så det var nesten som eit snartur innom paradiset. Morgonane er blitt lyse nok til å sykla til jobben utan lykt, og ettermiddagane er blitt lyse og fine. For å sitera Halvdan Sivertsen endå meir «Vi e sterk og kan ta ka som helst når det krævest, vi har sola og snart er det sommer.»

I denne veka har eg og Helen fått avvikla kurset om barn og lesing som me har bygd oss opp til i lang tid. Det vart eit litt utan-om-det-vanlege-kurs med dokketeater, dikt og bokpresentasjonar, med kaffi og kaker i pausen, og jammen fekk me ikkje lokka kjærasten min ut på scenen og. Nå står det ein stor og nydeleg hortensia på stovebordet til minne om hendinga, og me har ca hundre bøker som skal leverast tilbake til to ulike bibliotek.
Den andre store hendinga var premieren på eit stort teaterstykke,»Blackstone» som det lokale ugdomsteateret her set opp. Det varer i heile to timar, og både Sunniva og Vilde er med. Sunniva har to rollar, den eine som bestevenninne til hovudpersonen, spelt av den heilt ekte bestevenninna hennar, Irene, som ho har hengt saman med sidan dei møttest i barnehagen tre år gamle. I den andre rolla spelar ho prostituert med korsett og fotsidt skjørt. Vilde er med som ein av hovuddansarane, og eg kjenner fleire av dei andre aktørane godt og. Det er sjølvsagt ei oppleving å sjå Sunniva synga, dansa og spela teater på ein stor scene saman med vennene sine. Neste helg skal forestillinga visast på eit endå større kulturhus nærare byen. Dei skal ha tilsaman fem forestillingar og eg kjenner ei viss dragning mot å sjå dei alle fem, men eg innser at det kan ein ikkje gjera. Foreløpig har eg sett ei av to forestillingar, men eg veit at eg må få med meg ei til.

Ellers så byr livet på små merksnodige smilehol og pustehol. I går kveld var eg heilt aleine på treningssenteret etter at det var blitt mørkt. Som medlem kan ein låsa seg inn dit kor tid som helst. Lydanlegget funka ikkje, så eg fekk slått på radioen. Den kanalen eg fekk klarast inn sende ein konsert for trombone, med delvis ganske modernistisk musikk. I det eine nummeret song solisten på innpust og utpust ein tone over eller ein halvtone under tonane han samstundes spelte på trombonen samtidig som han brukte mute av og på. Det var ganske spennande musikk og stemninga var ein smule surrealistisk. Bare det å finna seg sjølv i ei slik setting, lyttande til eksperimentell trombonemusikk medan ein energisk brukar ulike former for treningsapparat i eit stort tomt lokale med nattemørket utanfor. Av og til blir verkelegheita så snodig at eg tenkjer eg må få skrive eit dikt om det før eg gløymer det av.

Elles har veka hatt eit mjukt slør av sorg over seg. Ein eg var glad i er ikkje her lenger. Det kjennest så definitivt kvar gong nokon går stille gjennom den siste døra utan at me var førebudde på det. I neste veke blir det gravferd. Det minner meg om dette at me må leva medan me har livet mellom hendene. Som det står skrive i Vamp sin norske variant av teksten til Nils Ferlin:

Kim gir meg sitt hjerta så ei glede og ein trøst,
så ein duft så leke med meg øve kinnå,
så eg på mine stiar mot forgjengelse og høst,
ikkje reddast for den ytterste grindå?

Heidi

 

Viper og pasjonar

Saman med kjærasten min såg eg ein dokumentarfilm i kveld om ein mann på åtti år som heile sitt vaksne liv har sykla rundt i New York og fotografert folk han ser på gata. Fokuset hans er å dokumentera klesstilar og vandrande kunstverk, og så vidt eg kunne skjøna, har han ei fast spalte i ei avis. I leilegheita hadde han ei seng og eit par rekkkjer med arkivskap. Meir trong han ikkje, for han ville ha fullt fokus på det som var viktig for han, nemleg å fotografera folk på gata i New York.

Eg får alltid ein viss respekt for folk som er flinke å fokusera. Sjølv har eg sånn omtrent tusen fokus samtidig. Dei siste dagane har eg brukt mykje tid på å lesa meg opp på barnelitteratur, både på sjølve bøkene og på faglitteratur, for på onsdag skal eg og Helen halda foreldremøtet vårt om barn og lesing. Plutseleg hugsa eg veldig godt den barneboka eg nesten fekk gitt ut på Samlaget for ti år sidan. Eg skulle bare gå ein runde til og fiksa på nokre småting, men så langt kom eg viss aldri, nei… Det er alltid mest fristande å begynna på noko nytt… Men altså, eg må jo ha det manuset her ein plass… Det er jo barnebokforfattar eg eigentleg vil bli når eg blir vaksen…

Og slik rasar livet forbi medan fokuspunkta mine flagrar som sommarfuglar kring øyrene mine. Midt i det heile svimer eg omkring og har det eigentleg ganske bra. Og den malande katten på tastaturet sørgjer for at eg får tenkt litt innimellom tastetrykka. Eg veit så mange ting som eg så veldig gjerne ville ha gjort, men kjem tid kjem råd?

Og eg minne meg sjølv på sanninga i danske Piet Hein sitt kloke dikt:

Ting man gerne vil

er fjerne

ting man vil

nåer man til.

Thi at ville

er det lille

skridtet mer

end gerne ville.

Kumbel

Sant nok…Så kva vil du? Quo vadis?

Og svaret er at eg sullar omkring som ein kvinneleg Askeladd, kvifor er dei alltid menn i eventyra? Og akkurat som mitt manlige ideal så har eg «slikt å gjøre og slikt å føre, så eg fører vel den og…»

Det finnst så många saker man skulle sagt och gjort, och det blev så veldig lite man gjorde… Eller ikkje lite, eigentleg, det er bare tida som er for kort, eller eg som vil for mykje…

Så eg får heller synga vidare på songen «Skunda dig att elska…» Det er alltid ein fornuftig ting å gjera under alle ver- og føreforhold. Og akkurat nå kan me faktisk synga vidare «Dagarna ljusnar minut för minut…» Heiter det ljusnar? Lysnar som på norsk kanskje?

«Håll ljusen tända, nu går det mot våren…» Det veit eg, for i dag har eg plukka store mengder snøklokker, så nå luktar det vår og snøklokker på kjøkkenet mitt. «Vibå sko ha våre hær nå…» sa onkelen min i dag. Framleis hadde han ikkje sett nokon, og ikkje eg heller, men me får satsa på at nå kjem dei kva dag som helst.

Heidi

Skilthalding, konditori, svarte blonder og kaffismaking

I går kom me heim att frå storbyen eg og Ingrid. Etter ein dag på toget der eg rakk å nyta innhaldet av nesten to heile bøker, var eg litt forundra over å oppdaga at eg var ganske trøytt. Eg hadde jo stort sett bare site på rumpa og lese heile dagen, og i mitt hovud er slike dagar skikkeleg luksus. Men visst er det tidleg å stå opp for å rekka eit tog som går austover nøyaktig klokka halv sju om morgonen slik me gjorde på måndag, og litt dårleg søv ein natta før ein skal nå eit tidleg regionstog, så kanskje det var underskotet som sat att framleis.

Me fekk ein heil del tid saman med Ingrid sine besteforeldre og mine svigerforeldre, og det var då og hovudformålet med turen. Me sat lenge rundt bordet deira og åt både lunsj og middag, og så sat me i sofaen og fortapte oss i gamle fotoalbum. At eg har høyrt til i familien i snart 30 år er ikkje heilt til å forstå. Me snakka om då svigermor gjekk på Kunst og handverkskulen, og svigerfar nytta venteåra på å få koma vidare på medisinstudiet på å hjelpa til på sjukehuset. Mellom anna hadde han som oppgåve å handdrypa eter på ei etermaske når nokon skulle ha narkose i samband med ein operasjon. Instruksjonen var at dropane skulle drypast i same tempoet som eit barn ville springa… Det høyrest relativt omtrentleg ut… Svigerfar sa fleire gonger at Halvard skulle arva pianoet etter han, og Ingrid sa at viss det var det han ville så burde han skriva det ned ein stad. Han begynner å bli oppteken av det med arv. Kanskje det er naturleg sidan han fyller 92 i år, men det er likevel litt vemodig. Om kvelden vart me henta av Eva Mari for å overnatta på deira eige hotell i særklasse.

Svigermor ville gjerne møta oss på konditori neste dag, nærare bestemt på Baker Hansen. Eg var litt bekymra over at ho ville ta bussen fram og tilbake, for vegane var ikkje heilt frie for snø, men heldigvis gjekk det bra. Gamle damer i Oslo/Bærum er ein tøff rase. Dei kjem på bussar og trikkar med gåstavar og rullatorar, dei balanserer i midtgangen fordi bussjåførane ikkje alltid tek seg tid til å venta til dei har funne eit sete, og dei kjem seg av og på bussane i rekordfart og med fare for eigne lårhalsar fordi dei ikkje vil forsinka bussen sine rutetider. Eg tek av meg hatten i beundring, sjølv om det altså er dei som går med hatt og ikkje eg sånn heilt eigentleg. Heldigvis kom ho seg trygt fram og tilbake. Me hadde eit koseleg treff med te, kaffi, rundstykke og appelsinjus. Ein galant mann me kom i snakk med sa at svigermor var då slett ikkje gammal. Sjølv hadde han ei mor som var 105 år.

Seinare reiste eg og Ingrid og Eva Mari med T-banen til Oslo. Der såg eg siste nytt i sysselsetjing i hovudstaden. Folk stod rett opp og ned på Karl Johan med eit skilt i hendene. Det er viss blitt restriksjonar på det å ha skilt ute i gata, så i staden betaler ein nokon til å stå der og halda skiltet. Cluet er nok å kle seg godt, for det såg kaldt ut. Likevel var denne dagen som ei første kjenning av vår. Det var reine påskestemninga i byen med høg blå vårhimmel og strålande sol. Dei som hadde leigd ei dame til å stå der med eit skilt om billige bøker hadde dei vore storsinna nok til å gje lov til å lesa medan ho stod der…

Indisk mat på restaurant med utsikt ned på livet i sentrum smakte kjempegodt. Utan å ha planlagt det kjøpte eg meg ny kjole. Dagens kreativitet bestod av å kjøpa billige svarte genserar på Hennes og Maurits og svarte blonder i metervare som me sydde på nederkanten. Det vart så bra så.

Medan me venta på Ingrid som drakk kaffi med ein kompis frå folkehøgskulen, kasta me oss ut i eit anna storbyfenomen, kaffismaking. Det er mykje eg ikkje veit om livet i hovudstaden. Eva Mari visste om ein salong der ein trekte eit kønummer og fekk tilgang til ein slags kaffismakarsalong der ein fekk prøva ut eit utall variantar av kaffikapslar. Eit ektepar stod og diskuterte seriøst smakane slik eg innbillar meg ein gjer på vinsmaking. Så kom det inn ei dame som ikkje likte kaffi og gjerne ville ha ein type ho kanskje likevel kunne lika. Glad og fornøgd fann ho fram til ein kaffitype som ikkje smakte kaffi, og frå nå av kunne ho ha ein rull slike kapslar i handveska og dermed vera med i det gode selskap når kaffien skulle serverast i dei tusen heimar. For som ho avslutta med å seia: «Alle folk har jo slike kaffimaskinar nå.» Eg har det ikkje, men til mitt forsvar så bur eg jo ute i provinsen. Det er ikkje første gongen verda har gått i frå meg utan at eg har merka noko som helst…

Og i dag har eg vore på biblioteket med Helen og lånt fire fulle posar med barnebøker. Me skal halda foreldremøte på onsdag for heile skulen der me skal snakka om barn, bøker og motivasjon til lesing. Her er det om å gjera å halda seg sjølv i aktivitet. På eit eller anna mystisk plan må eg vera sterkt utfordringssøkjande…

Heidi