Gå til innhald

Strek- og andre tankar

Eg abonnerer på eit tidsskrift som heiter «Strek». Agendaen for magasinet er å vera » et uavhengig og tverrkirkelig magasin, som ønsker å fordype seg i hva det vil si å følge Jesus Kristus på 2000-tallet». Dagen min har starta med å lesa siste nummeret av Strek, og som vanleg klarte eg mest ikkje å legga det vekk. Det som står der er ofte ting som går direkte til både hjarte, erfaringar og tankeverksemd. Det er og ei styrke at dei lar ulike stemmar koma skikkeleg til orde rundt det same temaet, slik at forfattarar med ulik ståstad og ulik erfaringsbakgrunn balanserer kvarandre og teiknar eit meir fullstendig bilete at noko som kan vera komplisert og mangefasettert. – Og nå fekk eg det viss til å høyrast litt lite tilgjengeleg ut, ser eg. Det var ikkje meininga. Eg meinar det er lesestoff som er eigna til å engasjera uansett kva ståstad ein måtte ha både på den eine og den andre måten. Her er det menneske som skriv om ting dei brenn for, og her er det plass for både sterke meiningar, tvil og undring.

Noko av det mest velsigna med sommaren, er at ein får tid til å lytta. Tid til å lesa, tenkja, høyra radio, lytta til musikk,  sjå filmar, observera livet – både det ukjende og det ein kjenner i frå før, og ikkje minst; ha tid til å leita fram dei gode og viktige samtalane, og verkeleg lytta til det den andre seier. Dette med å ta seg tid til å lytta er ein av dei tinga eg svært gjerne vil bera med meg gjennom heile det komande permisjonsåret mitt. Det å lytta og det å uttala seg burde vera tett knytta opp mot einannan. Eg håpar at eg har tid til å lytta så mykje at eg har noko fornuftig å seia når eg sjølv skal finna orda, med stemmen eller på tastaturet. Eg håper og at eg skal vera open nok til verkeleg å lytta etter Gud sin stemme, både gjennom dei kanalane eg allereie har nemnd og på andre måtar. Som det står i den gamle bedehussongen: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.»

Dette kan kanskje sjå svermerisk ut, ser eg. Men for meg kjennest det veldig grunnleggande og jordnært. Det å formulera verkeleg viktige ting er vanskelegare enn å formulera viktige ting. Og nå stoppar eg her, før eg rotar dette til til å bli heilt utilgjengeleg.

Den nye dagen er her forlengst. Eg skal skriva, rydda, lytta og leva. Eg skal lena meg mot sommaren og sjå kva som skjer.

Heidi

Plutseleg høgsommar

og vel så det. Dagane dreg seg langsomt mot august. Sommaren er ein tilstand. Ein tilstand av å sviva i det romslege, frodige og ikkje planlagde. Det er ein tilstand eg er svært glad i. Og kvar sommar, når kvilepulsen er på plass og dagane kjem og går som dei vil, så undrar det meg at me verkeleg orkar å ha det så travelt resten av året. Me er omstillingsdyktige. Nå skal eg inn i ein spesiell form for arbeidsår denne hausten. Eg tenkjer mykje på korleis det er klokast å innretta seg, og kva slags struktur og rutinar eg skal pålegga meg sjølv å leva etter. At eg ikkje kan tillata meg sjølv å sviva for mykje rundt utan struktur er eg nokså sikker på at eg ikkje kan ta sjansen på, for tida er dyrebar, og eg vil bruka ho best mogleg. Skal eg vera målretta å gå for heilt strukturerte prosjekt, eller skal eg ta sjansen på å la kreativiteten bobla og setja i gang med alt som dukkar opp av innfall? Me får sjå. Det kjennest som eg kunne hatt nok idear til å skriva på heiltid resten av livet, men det er eit år det dreier seg om, og framleis veit eg ikkje heilt korleis dette kjem til å bli. I alle fall synest eg at eg er kjempeheldig som får denne sjansen, og eg takkar Gud og livet for at eg skal få lov til det.

Bloggen min skal eg bruka flittig trur eg. Det er ei kjelde til å sleppa tankane fri, og ein måte å trimma dei indre skrivemusklane på. Dessuten liker eg å tenkja at det eg skriv her kanskje er ord som ein og annan kan ha glede av å plukka med seg, og ikkje minst noko eg kanskje kan bruka sjølv til eit eller anna. Eg samlar på ord og setningar på same måten som eg samlar på alt for mykje av alt mogleg. Eg er ein samlar.

Me har vore austpå hos svigerfamilien. Me har kjørt over fjellet frå vest til aust og så frå aust til vest att, og det tok fire dagar frå me reiste til me kom heim att. Som alltid ser eg på det norske med litt nye auge når eg nettopp har vore i utlandet. Det er så lyst her, og frodig, grønt, reint og kanskje ein tanke kjøleg? Naturen er fantastisk. Eg har nytt synet av masse ville revebjøller, blakskurde fjell, stadar der dei framleis hesjar høy på same måten me gjorde då eg var lita.

I dag stoppa me i Valle for å eta litt på ein kombinert bensinstasjon og gatekjøkken. Då me gjekk ut av bilen song eg frå første verset av Lillebjørn Nilsen sin song om «Valle auto og bensin.» Då eg to minutt seinare kom inn på toalettet der, hang same songen på veggen i laminert utgåve. På eit bord i kafeteriadelen låg det interiørblad og eit par bøker. Den eine heitte «Kunsten å vera snill», eller noko i den duren. Eg fekk sjølvsagt lyst til å bla i boka, og på første sida stod det skrive med kulepenn. «Værsågod å ta med boka viss du vil…» Kanskje den første eigaren hadde lært noko av å lesa ho? Eg fekk meg ikkje til å stappa boka i lomma…

Og forresten NRK P2 på radioen er med på å gjera opplevinga av å kjøra over fjellet gjennom sommaren endå sterkare.

Heidi

Sommarsjel

I hovudet mitt luktar sommarferiar av gras, mold, tjøre, nivea og kvitmaling. Det siste er eg heilt sikker på, sjølv om det ikkje har lukkast meg å finna bevis på at kvitmaling luktar annleis enn annan maling. Kjærasten min malar akkurat nå, med kvit maling faktisk, så alt er i sin skjønnaste orden. Han malar veggene omkring meg her eg sit og skriv i det nye arbeidsromet vårt som me måtte inn i før det var innflytningsklart, fordi den førre eigaren var overmogen for eit byte.

Og eg er bare innom såvidt, eg har mat i omnen. Blomkålsufflé med heilt ferske blomkål, slik eg lærte å laga det på heimkunnskapen på ungdomsskulen av Maren Svare ein gong for lenge sidan. Det var på den tida buksene var så tronge at ein trong hjelp for å dra opp glidelåsen, og på den tida platåskorne var så høge at buksene var ti cm for lange utan sko. Den gongen sa Maren at ho alltid var glad når ho fann ein larve eller eit insekt i eit blomkål, fordi det var eit teikn på at det ikkje var giftbehandla.

Me var innom på Ikea og kjøpte fire nye bokhyller, så her skal det bli alle gode moglegheiter for system på system. Medan me var der stod plutseleg ein sommardag sommaren 1986 heilt klart for meg. Me var i ferd med å innreia vårt første hus, og måtte handla eit og anna for å bli klare. Odd Christian skulle fødast i august, og me skulle laga barnerom. At han måtte heentast ut med makt i september, to veker for seint er ein annan historie, men tid har han framleis eit avslappa forhold til.

Det som var historia for i dag er at eg hugsar me kjørde innom eit grønsaksutsal og kjøpte heilt ferske grønsakar etter at me hadde handla inn til babyromet. Og så reiste me heim og laga ein heilt fantastisk grønsakslasagne med masse selleri i, og eg hugsar nøyaktig korleis det lukta og smakte. Derfor måtte me bare innom eit gardsutsal i dag og for å kjøpa selleri, kålrabi, tomatar, persille og blomkål. Dei såg så gode og ferske ut at eg ville rett heim og koka.

Og tenk så merkeleg at ein dag for 24 år sidan plutseleg står for deg som om det var i sist veke. Det kjendest så nære den spente forventninga av å mala barnerom og venta sitt første barn. Nå er barna våre snart like gamle som me var då. I alle fall nokre av dei. Det er så vakkert her i det landet me høyrer heime i. Vakkert sjølv i regn, men kanskje det er i kveld sommaren skal koma. Markblomane blømer så fint, og eg har kjøpt fleire blomsterpotter på Ikea. Eg har framleis små planter som treng å koma i skikkeleg jord. Pottene var på halv pris, for andre er truleg ferdige med den slags arbeid for i år.

Nå skal eg sjekka gratengen og trilla ut rundstykke med bakepulver. Det eigentlege arbeidsprosjektet mitt i dag var å rydda litt i flytterotet, så det får bli neste omgang. På radioen sender dei frå jassfestivalen i Molde. Det er fint. Og katten liker viss ikkje malingslukt, så eg får kontorstolen for meg sjølv…

Heidi

Mitt nye liv skal begynna

i ein glidande overgang sjølvsagt, med meg er det meste glidande overgangar, trur eg. Men året mitt som freelanceskribent og forfattar bør helst begynna litt nå, for eg har to oppdrag som skal vera ferdige i løpet av august.

Første trinn er å installera seg litt på ny her i heimen. me er innei ei omrokkering av rom, noko som inneber rydding og kasting og bering og rigging. Spesielt det med kasting er eg kjempedårleg på. Eg har for eksempel papir med idear og utkast til manus som eg har hatt liggande i tretti år. Når er det klart til kasting, kanskje i dag, eller kanskje i morgon, eller kanskje eg vil angra resten av mitt liv om eg kastar det. Det er mange val ein skal ta i eit gjennomsnittleg liv, og nokre av vala tek lang tid.

Men takka vera ein overivrig ygsteson som vil ha fortgang i slike prosessar, så er eg nå på nett i det nye arbeidsromet, mitt, og det kjennest bra. Meir utfordrande er haugane i stova og på det gamle arbeidsromet, men dei kjem eg vel i mål med etterkvart.

Eg har lese mange bra bøker i sommar, som eg skal fortelja meir om seinare, og i krukkene mine blømer det som bare det. Magnoliatreet slepper blad allereie, men i følge far min, som er flink med slikt, treng det ikkje bety noko gale. Kattane vil helst ligga på eit fang og mala, så dei har nok sakna oss.

Juliregnet øser ned i bøtter og spann, og gjer at ein ikkje treng å vurdera å bruka tid på å legga seg flatt i sola, men då eg og Astrid var ute og gjekk ein lang kveldstur i går, velsigna kveldssola åkrane og markene. Me hadde sol i to timar og ikkje ein drope med vatn, og det var så fint å koma seg ut.

Og eg har ein liten draum om komande dagar i ei stove utan flyttekassar og store mengdar kjøkken som ventar på å bli montert. Ein draum om ryddige rom, god plass og lukta av nysteikt brød. Enn så lenge så koplar eg glatt til den brannfarlege kaffitraktaren og set ein pakke knekkebrød på ein eller annan pappkasse om nokon ringer på. Velsigna vere livet.

Jordbæra smakar som norske jordbær smakar, og kontrasten til tørre støvete bygater i Istanbul er stor. Heldige oss som har sjanse til å oppleva mangfaldet. Ha ein god sommardag, alle saman.

Heidi

Vi lar det regne

vi lar det regne fra morra til kveld. Om regnet flommer, se solen kommer nok fram likevel, det lar seg gjøre når blott humøret er tipp-topp javel, vi lar det regne vi lar det regne…

Eller kanskje eg rett og slett tek feil. Det forekjem meg plutseleg at det i songen heiter «Det skal bli solskinn», og ikkje «Vi lar det regne»… Hmmm, kanskje begge versjonane finst… I alle fall kan me kosta på oss å vera bittelitt muntre i høljeregnet etter tre veker undervegs med varmt sommarver. Varme og trøytte etter ein lang dag på reise, vart me henta av ein smilande far og morfar på flyplassen i går. Då me kom ut i den lyse, seine sommarkvelden som haldt 14 grader, hugsa me med hud og kropp at slik kan ein sommar og vera.

Eg er glad i å reisa, og me har hatt ein fantastisk ferietur, nå gjeld det å innstilla seg på neste kapittel av sommaren, og på nye kapittel av livet. Heime venta dei to eldste «ungane» våre og to kosesjuke kattar. På verandaen blømde det både kornblomar og andre fargerike vekster i pottene. Magnoliatreet skrantar litt, og står med mange visne blad sjølv om Ingrid har vatna det kvar dag. Tips blir tatt i mot med takk… Det nye kjøkkenet var levert, men me må venta 2-3 veker på å få det montert, så me må leva med masse store pappøskjer i stova. Heldigvis har me ein viss erfaringskompetanse på å forhalda oss til kaos. I tillegg til kjøkkenprosjektet, så skal det foretast ein omrokkering av måten romma blir brukt på, så her er nok å gjera. Men tek me det med ro og tek ei utfordring om gongen, så kjem me vel i mål…

Og norsk sommar er ikkje det verste ein har det heller, ikkje ein gong når det regnar…

Heidi

Flyplassen i Riga

Som ein person som ikkje er alt for glad i å reisa høgt over bakken, kjende eg først ein viss skepsis då eg høyrde at me hadde kjøpt billettar av Baltic Airlines. Dette flyselskapet viste seg imidlertid å vera ei positiv overrasking. Det var nye og fine fly, som ikkje stod tilbake for SAS, KLM eller Lufthansa. Etter å ha tilbrakt ganske mange timar på nokså tronge bussar, fekk me til og med ei kjensle av å ha god plass til beina.

Då me landa i Riga var det på ein måte som å koma heim til Skandinavia. Lyset var det same, og det litt skarpe draget i lufta som er heilt fråverande i sørlegare sommarver. Markene var grøne og naturen såg frodig ut. Det var på ein måte litt merkeleg at dei som budde der snakka eit heilt uforståeleg språk. Eg fekk straks lyst til å finna ut meir om desse baltiske nesten-nabolanda, som eg aldri har vore i. Då eg gjekk på skulen heitte dei Estland, Lettland og Litauen, men Lettland har altså blitt til Latvia i meir korrekt språkbruk.

Me hadde høyrt at det var ein relativt liten og oversiktlig flyplass, noko som viste seg å vera rett. Problemet var at me var veldig svoltne, og hadde tenkt å eta på flylassen. Ein del av salet av mat og drikke gjekk føre seg i automatar, og me hadde ikkje lokale pengar. I underetasjen var det ein pizzaplass dit eg tok med ungane for å kjøpa pizza. Dessverre hadde veldig mange hatt same ideen som oss, så køen var uendeleg lang, og det gjekk forferdeleg seint fordi dei hadde begrensa kapasitet. Dessutan var det så varm der at eg kjende sveitten sila nedover ryggen. Då det endeleg var vår tur, oppdaga eg til mi store forferding at visakortet mitt ikkje låg i lommeboka. Me prøvde å betala med Sunniva sitt kort, men ho har eit ungdomskort som bare virkar heime i Norge.

Det ende med at me måtte luska opp att utan mat og drikke, me hadde vore i ein liten bokhandel på flyplassen fordi både eg og Sunniva trong meir å lesa i. Der hadde eg hatt kortet, kunne eg ha gløymt det der? Det viste seg at bokhandelen var stengd, og adrenalinen begynte å bobla litt heftigare i årene. Heldigvis slapp eg å venta lenge før det på ein nokså kvirkande engelsk høyrdest over anlegget: «This is a message for passenger Heidi…» Eg vart bedd om å kontakta informasjonen. Då skjøna eg at kortet nok venta på meg. Ho som dreiv bokhandelen hadde funne kortet mitt i kortautomaten og stengd for å få levert det vidare. Ho må truleg ha beskrive meg, for ein smilande mann tok i mot meg med orda «May I please see your passport?» Og så ordna det seg denne gongen og… Eg er ikkje til å sleppa ut, men heldigvis går det bra kvar gong. Pizza vart det ikkje, men butterdeigsbollar med bringebærsyltetøy er ikkje så verst det heller.

Heidi

Hagia Sofia

Plutseleg hugsa eg ein del av det eg eingong lærde av PIM i kunsthistorie. Denne veldig gamle basilikaen som vart restaurert fleire gonger og var høgkyrkja i Bysants før Istanbul vart teke av muslimane og kyrkja gjort om til moske. Mellom anna på grunn av biletforbodet i islam, vart dei kristne motiva malt over og arabiske ornament malte og sette opp i staden.

Under Ataturk vart moskeen gjort om til eit museum, og deler av veggene restaurerte slik at dei gamle bibelske mosaikkane har kome fram att. Heilt utruleg at det har latt seg gjera, og motiva var verkeleg vakre. Eg vart ei viktig brikke for min fotograferande mann… Ikkje fordi han ville kombinera motiva med ansiktet mitt, men rett og slett fordi hovudet mitt kunne fungera som fotostativ når han tok bilete med lang lukkartid…

Byggverket var meir enn imponerande, spesielt dei gamle mosaikkane gjorde inntrykk, men minst like spennande er det å sjå på alle turistane som er der, guidane som tek dei rundt, restauratørane som sto på stillas osv. Det var heilt tydeleg eit reisemål for muslimar og kristne i skjønn forening. Ei mor og ei dotter med lange skjørt og hijab, bad ein kinesar om å ta eit bilete av dei to. Begge var så vakre med nydelege ansiktstrekk. Dei smilte litt sjenert til fotografen. Etterpå bad kinesaren dei om lov til å ta eit bilete av dei to saman med dei to kinesiske damene i reisefylgjet hans. Dei nølte først litt, men så stilte dei seg opp saman framfor høgaltaret, fire damer frå to ulike kuturar med armane rundt ryggen på kvarandre.

Ein kvit katt, med halen stolt løfta, kom plutseleg spaserande på ein svært sjølvsikker måte gjennom rommet. Han strauk seg inntil leggene på folk i håp om å få kos. På eit av galleria sat det ei kvit due som og hadde klart å koma seg inn. Mange frå Istanbul tilbaud sine tenestar som private guidar for folk, og i den store steinsalen gjorde akkustikken at lyden av menneskestemmar låg som eit lydteppe i bakgrunnen heile tida, i ein salig kakofoni av alle tungemål.

Heidi

She looks like an angel…

Sunniva og eg har hatt ein vellukka jentekveld. Første kvelden var me på ein restaurant i nabolaget her, som me hadde fått anbefalt. Maten der var heilt nydeleg, så me hadde bestemt oss for å gå dit igjen.

«Table for two or four?» spurde kelneren. «Two, please,» sa me. «But where is father and brother?» Me fortalde at dei var på fotballkamp, noko som vakte applaus. Imponerande kor godt folk hugsar, det er vel ein del av gamet. Me fekk eit lite bord, to behagelege stolar, og bestilde «Kebab islim», fordi det såg godt ut,- kjøt med auberginer og ris. Først fekk me nydeleg tyrkisk brød med oliven i olje med appelsinskiver. Me var svoltne og åt opp alt brødet, så dei kom smilande med meir brød.

Så kom hovudretten. Eg såg på ansiktet til Sunniva at det ikkje var heilt som ho hadde tenkt seg, og då eg smaka på mitt, skjøna eg korfor. Det var veldig kraftig smak på maten, auberginane var gjennomtrukne av olje, og kjøtet som me trudde var oksekjøt smaka meir som lam, med ganske kraftig smak. Sunniva såg heilt ulukkeleg ut, ikkje først og fremst fordi ho var skuffa over maten, men fordi det var så flaut å ikkje eta opp. Eg åt mitt, og ho åt risen og omtrent halvparten av det andre. Då me bad om rekninga, kom hovudkelnaren: «I will have to ask you, didn´t you like the food» Sunniva ser litt skuldbetynga ut, men svarar klokt: «It was not exactly like the food I´m most used too, and I ate so much of this good bread before the dinner…» Ikkje alltid lett  å vera verdensdamer.

Men ho klarer seg ute i verda. I dag var me på ein liten butikk og kjøpte tyrkiske såper. Ekspeditøren viste Sunniva ein boks med hudkrem: «This is an antifreckles-cream…» Sunniva: «Yes, but I like my freckles!» Ekspeditøren: «Yes!»

Elles så markedsfører dei unge tyrkiske mennene seg, og produkta dei vil selgja, på ein ganske sjarmerande, om enn til tider litt masete måte. Ein mann utanfor ein restaurant henvende seg til Sunniva: «Where is father tonight?» Dei må ha lagt merke til denne fyren som alltid går to steg bak dottera… «Where are you from?» «Oh, Norway? I have been watching you, and I have thought where do this sweet girl come from, but I did not think of Norway. Please come and sit down and have a coffee or a glass of beer, I want so much to get known to you…»

Og når me passerer to tyrkiske gutar som står og snakkar med kvarandre, slår den eine plutseleg om til engelsk «Oh, she really looks like and angel. Dette må vera staden for folk som treng å få løfta sjølvtilliten eit lite hakk. Eg må innrømma at i går då eg var ute ein tur aleine så tenkte eg i det eg møtte parfymeselgjar nummer tre at det må faktisk kjennast litt befriande å gå rundt i nikab slik at ingen ser meir enn auga dine i det du passerer, men det er ikkje sikkert det nyttar.

På veg heim kom me over ein utekonsert med gratis entre. Kjempetøff musikk og flott mannleg vokalist. Av en eller annan grunn høyrest tyrkisk omtrent ut som dansk når det blir sunge. Nå skal me sjå litt film før gutane kjem heim.

Heidi

Ein snartur til Asia

Me starta dagen på takterrassen på det koselege hotellet vårt med å eta frokost i lag med ein veldig koseleg dansk familie som og bur her. Dei hadde akkurat begynt å lesa Knausgård, så det vart ein litterær frokost med kaffi, frukt, jus, oliven, trykisk brød og tyrkisk ost med panoramautsikt over Gamle Istanbul. Det kunne ikkje vore betre.

Agenda for dagen var å ta ferje over til den asiatiske delen av Istanbul. Det var ein koseleg liten ferjesvipp over stredet med litt bevegelse i den varme lufta. Me hadde ein koseleg samtale med ein arkitekt frå USA som bur her for tida på grunn av ein jobb. Det er ein fascinerande del av ein ferie å møta andre reisande til samtalar og erfaringsutveksling.

Då me kom fram, var stemninga akkurat som amerikanaren hadde sagt, «much more relaxed» enn på den europeiske sida. Me vandra rundt i små gater og på marknaden, og sette oss ned og drakk tyrkisk te, sterk te frå små glas på ein liten fortauskafé. Der samla det seg mange mannfolk for å sitja på låge krakkar ved små låge bord med vovne dukar på. Der sat dei og røykte og drakk te medan dei spelte back- gammon. Det såg eigentleg ut til at me hadde teke stambordet til nokon, for alle såg ut til å kjenna einannan og kelnaren rydda vekk teglasa våre mest før dei var tomme.

Det var sympatisk å sjå at dei sette ut kattemat og vatn til dei mange fine villkattane som streifer rundt i gatene, det er kattungar, og vaksne kattar overalt. Kattungane vil me helst smugla med oss heim… Me var på ein dyrebutikk der me kunne ha kjøpt ein levande apekatt. Han stakk ei lita hand ut av buret og haldt rundt fingen til Sunniva.

Kjærasten min har ein koffert som held på å gå i stykker og kikka etter ein ny. Me møtte ein veldig energisk koffertselgjer på ein butikk. Han hoppa opp på koffertloket for å visa oss kor solid han var. Då han stod der og nærmast hoppa opp og ned, inviterte han meg og opp. «Please madame, com and join me.» Tenk om eg hadde teke han på ordet, og me hadde gått rett gjennom loket… Etterpå var han framme med lightaren for å bevisa at kofferten ikkje på nokon måte kunne skadast av eld. Han påsto at nå hadde me ein koffert for resten av livet, og at dei som lasta koffertar på flyen ville ta denne først og behandla han mest forsiktig fordi han signaliserte kvalitet. Me kjøpte kofferten.

Gutane i reisefylgjet har av alle ting drege på fotballkamp for å sjå eit av laga i Istanbul spela mot Vikungur som vant cupen på Færøyane i fjor. Høyrest ut som litt rått parti.

Nå skal Sunniva og eg ut og eta. Ho kjenner seg nok tryggast med faren sin to steg bak, men mor kan nok hamla opp med innpåslitne tyrkiske menn ho og. Dei fleste av dei me møter er veldig vennlige og hyggelege, bare så det er sagt. Dette er siste kvelden i ferien vår. Vekene har gått utruleg fort. I morgon er det heimreise ved hjelp av Baltic air.

Heidi

Den blå moskeen

Eit av prosjekta våre i dag var å besøkja «The blue mosque», som må bli «Den blå moskeen» på norsk. Då me kom dit var det bønnetid, så me fekk beskjed om at dei ikkje opna for publikum før etter ti minutt. Det var så varmt at me oppsøkte skuggen for å venta der. Veldig mange her i byen viser gjennom klesdrakta at dei er muslimar. Her er alle variantar av sjal og hijab, frå det å ha eit tynt sjal under ein stor solhatt og elles vera vestleg kledde, eller å ha langt rosa inntilsitjande skjørt med rysjekantar, kvit langerma tettsitjande genser, rosa pumps og rosa sjal, til lange svarte kåper og mørke sjal og nikab der bare augene viser, eventuelt er skjulte av store mørke solbriller. Ein de menn går med lange kvite skjegg og diverse variantar av muslimske hattar, og nokre går i lange kvite kjortlar. Eg trur kanskje noko av mangfaldet skuldast at mange turistar er muslimar og har med seg sin heimlege variant av kleskodar. Generasjonar spelar og inn. Eg har sett fleire bestemødre i fotside formlause kåper og sjal saman med vaksne døtre med skaut og moteklær og barnebarn i sjorts med musefletter og caps.

Sunniva var den einaste av oss som hadde for lite klær på seg, det vil seia for kort kjole, for kort shorts og for kort bluse. Ho fekk eit mørkeblått skjørt med borrelås og eit lyseblått sjal til å bera over skuldrene. Ho lot sjalet dekka både hår og skuldre, slik ho såg mange andre hadde gjort, og såg ut som ei muslimsk jente ho og.

Alle måtte gå barbeite inn. Rommet var nydeleg utforma med høg kuppel og masse gotiske kryssbuar. Det var glasvindu med glasmaleri og kvite og blå fliser overalt med ulike ornament. I hovudromet var det sperra med eit tau slik at gjestene stod utanfor tauet og mennene som bad var innanfor tauet.

Det som gjorde størst inntrykk på meg var kvinnene sine bønnerom langs veggen. Desse var delvis atskilte frå resten av romet. Det var rørande å sjå kvinner i alle aldrar og med ulike klesstilar be saman. I eit av avlukka såg eg og kvinner i fortruleg samtale. Eg kunne ana eit ganske sterkt kvinnefelleskap der inne.

Mange gamle damer var der for å be. Eg vart imponert over at alle eg såg klarte å ligga på kne og berøra golvet med panna. Det ser eg ikkje for meg mange norske åttiåringar gjera, men dei held vel dei rette musklane i form ved å utføra bønene sine fleire gonger dagleg.

Eg har mykje meir å fortella om, men nå er det sengetid. Det får bli ein utfyllande Istanbulpost etterkvart.

Heidi